Vanlige feil i intervjuforberedelsen og hvordan du unngår dem

Feil 1: Å skrive spørsmål uten å vite hva du vil ha ut

Den vanligste feilen jeg ser i øvelsene, er at deltakeren setter seg ned og skriver tjue spørsmål før hun har bestemt hva intervjuet skal gi teksten. Spørsmålene blir spredte, og i selve samtalen vet man ikke hvilke som er viktige. Resultatet er et langt intervju med mye materiale og lite du kan bruke.

Start heller med én setning: hva skal jeg vite etter dette intervjuet som jeg ikke vet nå? Fra den setningen kan du utlede tre til fem hovedspørsmål. Resten er oppfølging som du lager underveis, basert på hva kilden faktisk sier.

I modulen om intervjuforberedelse ber vi deltakerne levere denne ene setningen før de får lov til å skrive et eneste spørsmål. Mange synes det er unødvendig i begynnelsen, men de fleste ser forskjellen allerede i første øvelse, fordi spørsmålene plutselig henger sammen.

• Formuler målet med intervjuet i én setning
• Utled tre til fem hovedspørsmål fra målet
• La resten være oppfølging du lager underveis

Feil 2: Lukkede spørsmål som gir korte svar

Spørsmål som kan besvares med ja eller nei, stopper samtalen. «Var du fornøyd med vedtaket?» gir deg ett ord, og så må du finne på neste spørsmål mens kilden venter. Det er særlig vanlig hos dem som er nervøse, fordi lukkede spørsmål føles trygge å stille.

Prøv å omformulere til «Hvordan opplevde du vedtaket?» eller «Hva skjedde etter at du leste det?». Slike spørsmål inviterer til beskrivelse, og beskrivelser gir sitater og detaljer du kan skrive om. Samtidig skal du ikke kaste alle lukkede spørsmål: når du trenger en bekreftelse på et faktum, er et lukket spørsmål nettopp det riktige.

Gå gjennom spørsmålslisten din med en penn og merk hvert spørsmål som åpent eller lukket. Hvis nesten alle er lukkede, har du et problem. Hvis nesten alle er åpne, mangler du kanskje de presise kontrollspørsmålene du trenger til faktasjekken senere.

Feil 3: Dårlig rekkefølge på spørsmålene

Mange legger det vanskeligste spørsmålet først fordi de er redde for å glemme det, eller sist fordi de er redde for å ødelegge stemningen. Begge deler kan gå galt. Åpner du hardt, lukker kilden seg. Venter du til slutten, kan tiden være ute eller kilden ha reist seg.

En rekkefølge som fungerer for de fleste intervjuer, begynner med enkle spørsmål om kildens rolle og bakgrunn, går videre til det konkrete som skjedde, og kommer deretter til det som er ubehagelig eller omstridt. Da har kilden fått snakke seg varm og har en oppfatning av at du har satt deg inn i saken.

Rekkefølgen er likevel en plan, ikke en lov. Hvis kilden selv begynner å snakke om det vanskelige tidlig, følg med. Skriv spørsmålslisten slik at du lett kan hoppe mellom punktene, for eksempel med en tydelig nummerering og god luft i margen.

• Begynn med rolle og bakgrunn
• Gå til det som konkret skjedde
• Ta det ubehagelige når tilliten er bygget

Feil 4: Å møte opp uten å ha lest om kilden

Det er pinlig å spørre en kilde om noe hun har skrevet tydelig om i en rapport eller en tidligere artikkel. Det viser at du ikke har gjort jobben, og kilden bruker tid på å forklare det du kunne lest deg til. Verre er det om du presenterer noe som er feil, fordi du har basert deg på en tilfeldig sammenfatning.

Sett av tid til å lese det kilden selv har sagt og skrevet om temaet, og skriv ned tre til fem fakta du vil kontrollere i selve samtalen. Hvis kilden er en organisasjon, finn ut hvem som har ansvar for hva, slik at du ikke spør den feil personen.

Denne forberedelsen henger tett sammen med kildevurderingen, som vi går gjennom i et eget modulavsnitt. Her er poenget enklere: jo mer du vet på forhånd, desto bedre spørsmål kan du stille, og desto mer tid får du til det bare kilden kan fortelle deg.

Feil 5: Én mal for alle typer intervjuobjekter

En fagperson, en berørt privatperson og en talsperson møter intervjuet med helt ulike behov. Fagpersonen vil gjerne forklare, men bruker lett fagspråk du ikke forstår. Den berørte kan være sårbar og trenger mer tid og mindre press. Talspersonen har ofte et budskap hun vil frem med, og svarer deretter.

Tilpass derfor både språk, tempo og spørsmål. Til fagpersonen kan du si «forklar det som til en som ikke kan feltet». Til den berørte begynner du med hvordan hun har det og lar henne styre mye av rytmen. Til talspersonen må du være forberedt på å gjenta spørsmålet og be om konkrete eksempler i stedet for generelle utsagn.

Lag gjerne tre korte varianter av spørsmålslisten dine, én for hver type, og se hva som er felles. Det du finner igjen i alle tre, er kjernen i intervjuet. Resten er tilpasning som du kan justere når du ser hvem som sitter foran deg.

• Fagperson: be om forklaring uten fagspråk
• Berørt person: sett av tid og skån tempoet
• Talsperson: be om konkrete eksempler

Slik øver du så feilene ikke gjentar seg

Den enkleste øvelsen er å lese høyt gjennom spørsmålene dine sammen med en annen, og la henne svare slik hun tror kilden ville gjort. Du merker raskt hvilke spørsmål som er uklare, og hvilke som låser samtalen.

Etter hvert intervju bør du også gå gjennom hva som fungerte og hva som ikke gjorde det, mens det fortsatt er friskt. Noter tre ting du ville gjort annerledes. Etter noen intervjuer ser du mønstre: kanskje starter du alltid for hardt, eller glemmer å spørre om kildens egen rolle i saken.

I kurset gjør deltakerne slike øvelser i par og får skriftlig tilbakemelding fra instruktør. Poenget er ikke å bli feilfri, men å oppdage egne vaner tidlig nok til at du kan endre dem før de blir en del av måten du jobber på.