Slik forbereder vi et intervju, fra første spørsmål til notatark

Det som skjer før første spørsmål

Når jeg forbereder et intervjuøvelse for deltakerne, starter jeg aldri med spørsmålene. Jeg starter med et ark der det står hva jeg trenger å vite etter samtalen som jeg ikke vet nå. Den setningen avgjør nesten alt det andre. Uten den ender vi lett opp med en lang liste som høres grundig ut, men som ikke peker mot noe bestemt.

Så samler jeg bakgrunnen: hva personen har sagt offentlig tidligere, hvilken rolle hun eller han har i saken, og hvilke påstander som allerede finnes. Dette er ikke pensum på papiret, men det er her de fleste forskjellene mellom et vellykket og et tomt intervju oppstår. Jeg skriver bakgrunnen i stikkord, ikke i sammenhengende tekst, slik at jeg kan se hull.

I disse høstukene har mange av deltakerne frist på første større oppgave, og da merker jeg hvor fort forberedelsen blir det første som skjæres bort. Det er synd, for femten minutter ekstra her sparer ofte en time i etterarbeidet.

Å skrive spørsmål som gir svar

Jeg skriver spørsmålene først i et rotete utkast, uten å bry meg om rekkefølge. Deretter går jeg gjennom dem og stryker alle som kan besvares med ja eller nei, med mindre jeg bevisst vil ha en bekreftelse. Åpne spørsmål som begynner med hvordan eller hva skjedde da, gir som regel mer enn spørsmål som begynner med er det riktig at.

Jeg ser også etter spørsmål som egentlig er to spørsmål. Intervjuobjektet svarer da på det letteste, og jeg glemmer å følge opp det andre. Dele dem opp er en liten jobb som gir mye ryddigere notater, siden hvert svar hører til ett spørsmål.

Til slutt markerer jeg tre spørsmål som må besvares uansett hvor samtalen går. Resten er ønsker. Denne forskjellen hjelper meg å bestemme hva jeg skal holde fast ved når tiden går, og hva jeg kan slippe.

• Stryk spørsmål som bare gir ja eller nei
• Del opp spørsmål som egentlig er to
• Marker tre spørsmål som må besvares

Rekkefølgen er en avgjørelse, ikke en tilfeldighet

Jeg legger som regel de enkle, faktabaserte spørsmålene først. De varmer opp samtalen og gir meg et grunnlag å bygge på. Det som er vanskelig eller ubehagelig, tar jeg senere, men ikke aller sist, for da risikerer jeg at tiden er ute eller at stemningen er for presset til å få gode svar.

Jeg tenker på rekkefølgen som en rute, ikke et manus. Hvis intervjuobjektet selv går inn på noe fra midten av listen, følger jeg det og krysser av underveis. Det viktige er at jeg vet hvor jeg har vært, slik at ingenting forsvinner uten at jeg har valgt det.

På arket jeg bruker i øvelsene, har hvert spørsmål en liten rute i margen. Jeg setter strek når det er besvart, og en prikk når jeg vil tilbake til det. Det ser banalt ut, men det gjør at jeg slipper å bla frem og tilbake mens noen venter på at jeg skal stille neste spørsmål.

Ulike typer intervjuobjekter krever ulik forberedelse

Et intervju med en fagperson som svarer presist, er noe helt annet enn en samtale med en privatperson som forteller om noe hun har opplevd. I det første tilfellet forbereder jeg meg på å oversette og be om forklaringer. I det andre forbereder jeg meg på å lytte og la stillheter stå.

Med noen som er vant til medier, regner jeg med ferdige formuleringer. Da planlegger jeg oppfølgingsspørsmål som ber om et konkret eksempel eller et årstall. Svarene blir mer til å stole på, og de er enklere å kontrollere etterpå.

Når intervjuobjektet er nervøst, bruker jeg tid på å si hva samtalen skal brukes til og hvordan sitater blir håndtert. Det hører også til forberedelsen, selv om det ikke står på spørsmålslisten. Jeg skriver det som en egen linje øverst på arket, så jeg ikke glemmer det i farten.

• Fagperson: be om forklaring og konkrete tall
• Privatperson: lytt, og la stillheter stå
• Medievant: følg opp med eksempel og årstall

Arket jeg tar med meg inn i rommet

Selve notatarket er enkelt. Øverst står formålet med intervjuet, navn, rolle og tidspunkt. Under kommer de tre viktigste spørsmålene, så resten av listen, og nederst et felt for ting jeg må sjekke etterpå. Jeg lar alltid bred marg stå åpen, fordi det er der jeg skriver når noe plutselig blir viktig.

Jeg tester også om utstyret fungerer før jeg går inn: penn som skriver, lader, og om lydopptak er avtalt og klart. Det er kjedelige ting, men det er sjelden spørsmålene som svikter først. Det er oftest det praktiske.

I øvelsene våre ber jeg deltakerne lage dette arket for et tenkt intervju og bytte med en annen, som skal prøve å bruke det uten forklaring. Forvirringen som oppstår, sier mer om arket enn noen vurdering fra meg.

Hva jeg ser etter når forberedelsen er ferdig

Før jeg legger fra meg arket, stiller jeg meg selv tre kontrollspørsmål. Vet jeg hva jeg trenger fra denne personen? Har jeg lest det jeg burde ha lest? Er det noe jeg har tenkt å spørre om som jeg i virkeligheten allerede kan finne ut selv?

Det siste spørsmålet fjerner overraskende mange punkter. Ingenting er mer bortkastet enn å bruke intervjutid på noe som står i en offentlig rapport. Tiden hører til det bare personen selv kan fortelle.

Jeg ber også deltakerne skrive en kort setning om hva de er mest usikre på. Den setningen blir ofte det beste utgangspunktet for en samtale om veien videre, og den viser meg hvor jeg bør legge inn mer veiledning i neste runde.