Notatene Mari ikke fant igjen, og metoden som ordnet dem

Mari og bunken med notater

Mari kom til kurset som frilanser med tre uferdige saker og en skrivebordsskuff full av notater. Hun hadde intervjuet mange mennesker gjennom høsten og skrevet flittig, nesten ord for ord. Problemet var ikke at hun manglet stoff. Problemet var at hun ikke fant noe av det.

Da vi satte oss ned sammen, la hun frem fem notatblokker uten datoer og uten navn på forsiden. Noen sider var skrevet i all hast, andre pent og ryddig. Hun visste at et godt sitat fantes et sted, men ikke i hvilken blokk. Jeg har sett dette mønsteret mange ganger, og det handler sjelden om slurv.

Det handler om at notatene ble skrevet for å huske øyeblikket, ikke for å brukes senere. Når man noterer midt i en samtale, tenker man på å henge med. Ingen tenker på leseren som kommer uker etterpå, og den leseren er en selv.

Hva som gikk galt underveis

Når vi gikk gjennom blokkene, fant vi tre gjentakende ting. Det første var at alt hadde lik vekt på siden. Et avgjørende sitat sto i samme håndskrift og samme størrelse som en kommentar om været. Det andre var at Mari ikke skilte mellom det intervjuobjektet faktisk sa og det hun selv tenkte underveis.

Det tredje var det som svei mest: hun hadde ingen sammenheng mellom notat og kilde. Én side hadde et sitat uten navn, og hun var usikker på hvem som hadde sagt det. For en tekst som skal kunne etterprøves, er det et alvorlig hull.

Vi snakket om at et notat uten kilde egentlig bare er en løs påstand. Mari ble stille et øyeblikk, og så sa hun at hun trodde hun hadde brukt sitatet i en tidligere sak. Det skulle hun ikke ha måttet lure på.

• Alle sider så like ut, uten merking av det viktigste
• Egne tanker og intervjuobjektets ord var blandet sammen
• Sitater manglet navn, dato og sted

Metoden vi bygde sammen

Vi startet ikke med å skrive om notatene hennes. Vi startet med en enkel ramme for neste intervju. Øverst på hver side skrev hun navn, dato og tema. Til venstre førte hun det som ble sagt, og i en smal kolonne til høyre satte hun egne spørsmål og oppfølginger, slik at de to aldri blandet seg.

Sitater fikk et eget tegn i margen, og tall og navn som måtte kontrolleres fikk et annet. Hun valgte selv hvilke tegn som føltes naturlige, for en metode man ikke liker å bruke, blir fort liggende. Poenget er ikke at alle skal ha samme system, men at systemet er det samme fra gang til gang.

Etter hvert intervju brukte hun ti minutter på å gå gjennom siden mens samtalen fortsatt satt i hodet. Da la hun til manglende ord, strøk under det viktigste og skrev en linje øverst om hva samtalen egentlig handlet om.

• Hodet på hver side: navn, dato, tema
• To kolonner: det som ble sagt og det jeg tenker
• Faste tegn i margen for sitater og ting som må sjekkes
• Ti minutter gjennomgang rett etter intervjuet

Å finne igjen det man trenger

Den virkelige prøven kom da Mari skulle skrive den første saken etter at vi hadde jobbet sammen. Hun hadde tre intervjuer å hente fra, og denne gangen bladde hun ikke etter følelsen. Hun så etter tegnene i margen og samlet alle sitatene på ett ark før hun begynte å skrive.

Hun fortalte at det var uvant å kunne se hele materialet på en gang. Noe som tidligere hadde krevd en hel ettermiddag, tok nå en drøy time. Viktigere var at hun kunne peke på hvem som hadde sagt hva, og når.

Det gjorde også faktasjekken enklere. Tegnene for ting som måtte kontrolleres, ble en ferdig liste. Hun trengte ikke lete etter påstandene, for hun hadde allerede merket dem mens hun noterte. Slik hjalp organiseringen også neste ledd i arbeidet.

Det som fortsatt er vanskelig

Jeg vil ikke gi inntrykk av at dette ble enkelt over natten. Mari fortalte at hun i travle perioder glemte gjennomgangen etter intervjuet, og da kom gamle vaner snikende tilbake. Noen sider ble fortsatt rotete, særlig når samtalen tok uventede veier og hun noterte i full fart.

Vi snakket om at det er greit. En metode skal tåle dårlige dager. Hvis ti minutter etterpå er for mye, kan fem minutter med bare navn, dato og ett understreket sitat være nok til at siden går an å bruke senere.

Hun fant også ut at papir og skjerm krevde litt ulike løsninger. På papir fungerte marg og understreking fint, mens digitale notater ga henne bedre søk. Hun endte med å bruke begge, men med de samme tegnene, slik at vanen fulgte med uansett medium.

Hva du kan ta med deg

Historien til Mari er ikke uvanlig, og det er nettopp derfor jeg forteller den. De fleste som noterer mye, har et system som vokste frem av seg selv og som fungerer så lenge man husker alt. Problemet viser seg først når huskingen svikter.

Du trenger ikke begynne med noe stort. Velg ett intervju, sett navn, dato og tema øverst, og finn to tegn du vil bruke for sitater og ting som må kontrolleres. Prøv det over et par uker og se hva som sitter, og juster det som skurrer.

I kurset jobber vi med akkurat dette i modulen om notatteknikk og organisering, med øvelser der du bygger din egen metode steg for steg.