Da Silje sjekket kilden bak en sak hun nesten hadde skrevet

Silje og saken som virket ferdig

Silje begynte på kurset i september. Hun er frilanser og skriver innimellom for lokale nettsteder, og hun kom med en sak hun mente var nesten ferdig. Temaet var en foreslått endring i parkeringsregler i en by i nærheten, og hun hadde en uttalelse fra en person som presenterte seg som uavhengig kjenner av saken.

Uttalelsen var klar og godt formulert, og den passet fint inn i teksten. Det var nettopp det som gjorde meg nysgjerrig da hun viste meg utkastet i en av veiledningstimene. Når en kilde passer perfekt, er det grunn til å stoppe opp et øyeblikk og spørre hvorfor.

Jeg la ikke skjul på at jeg ikke visste noe mer enn hun gjorde. Jeg ba henne bare gå gjennom sjekklisten fra modulen om kildevurdering, punkt for punkt, og skrive svarene ned på arbeidsarket før hun gikk videre med teksten.

Tre spørsmål som endret bildet

Sjekklisten starter med tre enkle spørsmål: hvem er kilden, hva vet kilden av egen erfaring, og hva kan kilden tjene eller tape på at saken blir fremstilt på en bestemt måte. Silje hadde svar på det første, delvis på det andre, og hadde aldri stilt det tredje.

Da hun slo opp bakgrunnen til personen, viste det seg at vedkommende drev en virksomhet som ville tjene på den foreslåtte endringen. Det betyr ikke at uttalelsen var feil. Men den var ikke uavhengig, og leseren hadde krav på å vite det.

Hun fortalte at det var litt ubehagelig å se det svart på hvitt. Hun hadde brukt to kvelder på å finne akkurat denne kilden, og nå måtte hun vurdere om den kunne stå som den var. Det er en vanlig følelse, og den sier mer om arbeidsmengden enn om dømmekraften hennes.

• Hvem er kilden, og hvordan fant du den?
• Hva vet kilden selv, og hva har den hørt fra andre?
• Hva kan kilden tjene eller tape på saken?

Å skille det kilden vet fra det den mener

Neste steg i øvelsen var å gå gjennom uttalelsen setning for setning. Silje markerte med to farger: det kilden kunne ha sett eller erfart selv, og det som var vurderinger eller gjetninger. Resultatet overrasket henne, for fargene fordelte seg omtrent likt.

Flere av setningene hun hadde tenkt å bruke som fakta, var egentlig kildens tolkning av hva som ville skje. Det er fullt lovlig å sitere en tolkning, men den må presenteres som en tolkning. Forskjellen er liten i ordvalg og stor i hva leseren tar med seg.

Her pleier deltakere å oppdage at kildevurdering ikke bare handler om å avvise noen. Den handler om å plassere hver opplysning på riktig hylle. Noe er dokumentert, noe er observert, noe er påstand, og noe er ren mening. Teksten blir bedre når hyllene er tydelige.

Å finne en kilde som ikke hadde samme interesse

Silje valgte ikke å kaste uttalelsen. I stedet brukte hun planleggingen sin på å finne en person med en annen innfallsvinkel, og det endte med at hun snakket med en beboer som bodde i gaten saken gjaldt og med en som jobbet i nærheten.

Disse to hadde ingen kommersiell interesse, men de hadde sine egne synspunkter, og det noterte hun også. Poenget var ikke å finne kilder uten interesser, for slike finnes nesten ikke. Poenget var å få flere interesser på banen og la leseren se hvem som sa hva.

Da teksten var ferdig, var den lengre enn første utkast, men også roligere. Uttalelsen fra den første kilden stod fortsatt med, nå med en kort setning om hvilken tilknytning vedkommende hadde til saken. Silje sa at det var en liten endring som gjorde at hun sov bedre.

Det Silje tok med seg videre

I ettertid har hun sagt at det viktigste var rekkefølgen. Hun hadde alltid vurdert kilder etter at hun hadde bestemt seg for å bruke dem. Nå gjør hun det mens hun leter, og skriver tre linjer om hver kilde i et eget dokument ved siden av notatene.

Hun bruker fortsatt arbeidsarket fra modulen, men har gjort det om til sitt eget, kortere format. Det er helt i orden. Poenget med sjekklisten er ikke at alle skal følge den slavisk, men at den skal vekke de spørsmålene som er lette å glemme når tidsfristen presser.

Jeg har lagt merke til at deltakere som øver på dette en håndfull ganger, begynner å stille spørsmålene automatisk. Da trenger de arket mindre og mindre, og det er akkurat slik det bør gå.

Hva du kan prøve selv

Ta en tekst du har skrevet eller en sak du jobber med, og velg én kilde du er sikker på. Svar skriftlig på de tre spørsmålene. Bruk gjerne ti minutter, og vær ærlig der du ikke vet svaret.

Merk deretter uttalelsen med to farger, slik Silje gjorde. Se på fordelingen. Hvis nesten alt er vurderinger, bør du vurdere om du trenger en kilde til, eller om teksten skal si tydeligere at dette er synspunkter.

Du trenger ikke å finne noe galt for at øvelsen skal ha vært verdt det. Ofte er resultatet bare at du vet litt mer om hva du faktisk har i hendene.

• Skriv svarene ned i stedet for å tenke dem
• Bruk to farger: egen erfaring og vurdering
• Noter kildens tilknytning, også når den er liten